Én av de fem grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet er digitale ferdigheter. Alle elever skal arbeide med grunnleggende ferdigheter fra 1. klasse til og med videregående opplæring, og ferdighetene skal implementeres i alle fag. Inkludering av digitale ferdigheter sammen med lesing, regning, skriving og muntlige ferdigheter indikerer at utdanningsmyndighetene, i alle fall på papiret, ønsker å vektlegge viktigheten av digitale ferdigheter i grunnskolen og den videregående skolen. Digitale ferdigheter er også en del av læreplanen i norsk. For eksempel skal elevene etter 2. årstrinn kunne lese tekster «på skjerm» og å skrive «på tastatur.» Etter 4. trinn skal elevene kunne «søke etter informasjon, skape, lagre og gjenfinne tekster ved hjelp av digitale verktøy.» Elever skal etter 7. trinn kunne «bruke digitale kilder og verktøy til å lage sammensatte tekster med hyperkoplinger og varierte estetiske virkemidler.» Kompetansemålene i norskfaget for 10. trinn og for VG1, VG2 og VG3 innenfor både yrkesfaglige og studiespesialiserende programmer inkluderer også ulike digitale ferdigheter på en eller annen måte. Dette viser at digitale ferdigheter og digitale verktøy er noe absolutt alle norsklærere, uavhengig av fagbakgrunn og trinnet man underviser på, må forholde seg til. Likevel påpeker Hagalia i boka Digital Studieteknikk (2018) atdigitale verktøy ikke utnyttes godt nok i skolen, og at kunnskapen blant lærere ikke er tilstrekkelig (s. 9).
Jeg vil først ta for meg noen fordeler ved
et digitalt verktøy som har eksistert en god stund, nemlig
tekstbehandlingsprogram. Bruk av tekstbehandlingsprogram er ofte relatert til
praktisering av en annen grunnleggende ferdighet, nemlig skriving. Som Iversen
og Otnes (2016) skriver, har digitale verktøy vært revolusjonerende for
skriveopplæring i skolen (s. 37). Elevene kan skrive, lagre og redigere
tekster. De kan «kopiere, klippe og lime – og angre» (s. 37). Overgangene
mellom en kladd, et første utkast, et andre utkast og et ferdig produkt kan
være mer sømløse og effektive enn dersom eleven skulle skrive alt for hånd.
Elever med dysleksi, lese- og skrivevansker eller andre utfordringer kan bruke
spesielle hjelpemidler, som for eksempel Textpilot eller Lingdys. Videre gir
bruk av tekstbehandlingsprogram (og digital innlevering av tekst) mange
muligheter for lærerens vurdering, både underveisvurdering og sluttvurdering.
Læreren kan skrive kommentarer, enten direkte i teksten eller i margen. Læreren
kan utheve tekst med farger. Det er også mulig å spille inn kommentarer og
tilbakemelding til teksten. Videre kan verktøy for samskriving, for eksempel
Google Docs, OneDrive eller OneNote brukes av både elever og lærere. Elever som
arbeider sammen i en gruppe kan samskrive, og dersom dokumentet deles med
lærer, kan læreren gi skriftlige tilbakemeldinger i samtid.
Det finnes også noen ulemper ved bruk av tekstbehandlingsprogrammer.
Dersom elever kun bruker tekstbehandlingsprogrammer gjennom hele skolegangen,
kan man forestille seg at de vil få dårligere håndskriftferdigheter. Selvsagt
var håndskriftferdigheter viktigere tidligere enn nå, både i skolen,
hverdagslivet og i de fleste tilfeller. Likevel skal det ikke mer til enn at «PCen
klikka og jeg måtte levere den på IKT» eller «jeg har glemt laderen hjemme» før
elevene plutselig kan trenge å skrive effektivt for hånd en dag. Det er derfor
viktig at elevene får praktisere håndskrift, også i den videregående
opplæringen der det å skrive for hånd ikke er nevnt spesifikt i
kompetansemålene. Som Hagalia (2018) påpeker, må vi lære oss å bruke analoge,
papirbaserte og digitale verktøy sammen på en best mulig måte (s. 9). En annen
utfordring eller ulempe knyttet til tekstbehandlingsprogrammer er
oversettelsesprogrammer. Dette er kanskje først og fremst en utfordring i
engelskfaget og fremmedspråk, men man kan også forestille seg at elever med
svake norskkunnskaper og et annet morsmål enn norsk, kan bli fristet til å
bruke dette hjelpemiddelet på en lite hensiktsmessig måte.
Et digitalt verktøy som til tider får svært mye oppmerksomhet i skolen på ulike måter er mobiltelefonen, som i de fleste tilfeller er en smarttelefon. Ulike skoler har ulike tilnærminger til denne problemstillingen. Noen skoler har innført mobilforbud, også i friminuttene. Andre skoler har «mobilhoteller» der elevene kan sette mobiltelefoner på begynnelsen av timen, men ta dem ut igjen for bruk i friminutt. Det er ingen helt tydelig konsensus blant norske lærere om hva som er riktig. Noen lærere er svært positive til et totalforbud, mens andre er ivrige brukere av undervisningsmetoder som involverer elevers bruk av mobilen som et læringsverktøy. Det er heller ingen absolutt konsensus blant forskere om hvordan mobiltelefonbruk påvirker læring. I en oppsummering av ulike forskningsprosjekter skriver Amundsen (2018) at noen studier viser at elevers læring blir svekket av tilgang til mobiltelefon. Det finnes imidlertid også forskning som viser at elever kan bruke mobiltelefonen konstruktivt i læringsarbeid, og at den derfor kan bidra til å skape et bedre læringsmiljø. Som artikkelen påpeker, er den internasjonale forskningen noe begrenset på nåværende tidspunkt.
Når det gjelder bruk av smarttelefoner,
finnes det, som med andre digitale verktøy, fordeler og ulemper. For eksempel
kan elevene bruke smarttelefonen til å søke etter og finne informasjon dersom
de ikke har tilgang til en datamaskin. Elevene kan også bruke smarttelefonen
til å se på filmsnutter eller lytte til lydopptak som er relatert til emnet
eller ferdighetene de skal jobbe med (også dersom de ikke har tilgang til en
datamaskin). Et arbeidsmetode jeg har positiv erfaring med er bruk av
smarttelefon til å ta opp film, lyd eller bilder. Elevene har brukt denne
arbeidsmetoden i faget engelsk, men den kan sannsynligvis like gjerne brukes i
norskfaget. For eksempel har elevene tatt opp et rollespill på video. De har da
hatt mulighet til å ta flere opptak (tilsvarende første og andre utkast av en
tekst), og de kunne også starte filming på nytt eller redigere dersom de gjorde
feil eller ikke var fornøyde med resultatet. Det som gjør denne metoden såpass
enkel å bruke er at de aller fleste elever har en smarttelefon med videokamera
og lydopptak, og de vet hvordan de skal bruke denne. Det er også enkelt å
overføre filer til læreren via læringsplattform, e-post eller andre kanaler.
Det finnes også noen ulemper ved bruk av smarttelefon i læringsarbeid, og den største vil jeg si at er den ureglementerte bruken av smarttelefonen. Den ureglementerte bruken fører ofte til nettopp de problemene som har blitt påpekt i forskning: forstyrrelser, lavere oppmerksomhet rettet mot læringsarbeidet og lavere konsentrasjon. Andre negative effekter kan for eksempel være krenkelser eller mobbing via sosiale medier eller uønsket og/eller ulovlig fotografering og filming av medelever, lærere eller andre ansatte. Som Hagelia (2018) skriver, gir ikke teknologi i seg selv bedre læring; det er måten man bruker teknologien på som kan gi bedre læring (s. 13-14). Ergo kan ikke en smarttelefon gi bedre læring; det er spesifikke måter å bruke en smarttelefon på som kan gi bedre læring. Selv opplever jeg en del frustrasjon og usikkerhet når det gjelder smarttelefonbruk i skolen. Jeg er usikker på om et totalforbud er den rette løsningen, men på samme tid undres jeg over hva som da er den rette løsningen, dersom den finnes.
Referanser
Hagelia, M. (2018). Digital studieteknikk. Hvordan lære i informasjonssamfunnet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Iversen, H.M. & Otnes, H. (2016). Å lære å skrive. Tekstkompetanse i norskfagets skriveopplæring. Oslo: Universitetsforlaget.