Literacy

Det første spørsmålet som slo meg da jeg skulle begynne å skrive dette blogginnlegget var, «Finnes det et godt norsk ord for ‘literacy’?» Selvsagt har andre mennesker undret seg over dette også, så et av de øverste Google-treffene jeg fikk var spørsmålssidene til Språkrådet. Jeg valgte å bruke denne kilden som et utgangspunkt for min definisjon, da den tar opp flere relevante aspekter ved ‘literacy’-begrepet og dessuten viser til en mer internasjonal definisjon fra UNESCO. På Språkrådets side stod det først at «flere norske ord [for ‘literacy’]kan brukes, bl.a. skriftkultur, skriftkunne og tekstkompetanse» Ingen av disse ordene er, etter min mening, dekkende for det jeg forbinder med ‘literacy.’

Språkrådet påpeker selv at begrepet er «så vidt og diffust at det er vanskelig å finne ett norsk ord som dekker nøyaktig det samme som det engelske»¹Språkrådet viser til UNESCOs definisjon: “Literacy is the ability to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. («The Plurality of Literacy and its Implications for Policies and Programmes». UNESCO Education Sector Position Paper, Paris 2004.) UNESCOs definisjon sammenfaller i stor grad med mine tanker om hva ‘literacy’ innebærer. Det jeg finner spesielt interessant med definisjonen, er at den beskriver ‘literacy’ som en læringsprosess. ‘Literacy’ er noe man utvikler over tid, ikke noe man plutselig erverver seg fra et sekund til et annet. ‘Literacy’ utvikles gjennom livet.

Språkrådet viser også til at ‘literacy’ brukes knyttet til ulike fagområder. Noen eksempler de viser til er ‘health literacy’, ‘digital literacy’ og ‘media literacy’ (helsekompetanse/helsekunne, digital kompetanse og mediekompetanse på norsk). Spesielt denne bruken av begrepet understreker at ‘literacy’ er noe en person utvikler og videreutvikler kontinuerlig over tid. Det som kunne betegnes som god digitalkompetanse i 1995 var sannsynligvis ikke god digitalkompetanse i 2005 eller 2015 på grunn av den teknologiske utviklingen som har skjedd i løpet av disse årene. God helsekompetanse i 1950 var ikke det samme i 1970 og 2000, selv om det naturligvis er kunnskap, ferdigheter og kompetanser innenfor helseområdet som ikke forandrer seg så raskt.

Som tema for blogginnlegget har jeg valgt et område som kan by på utfordringer og muligheter for norsklærere på alle nivåer, nemlig tilrettelegging av god norskundervisning for elever med fremmedspråklig bakgrunn. Jeg tenker da spesifikt på situasjoner der elevene skal følge den samme læreplanen som elever som har norsk som morsmål. Disse elevene kan ha gått på norskkurs for å lære seg grunnleggende norsk, men har naturligvis ikke morsmålskompetanse i norsk. Videre tenker jeg i hovedsak på elever som har morsmål som skiller seg vesentlig fra norsk innenfor områder som leksikon, grammatikk, uttale, syntaks og alfabet.

Én utfordring knyttet til tilbakemelding og vurdering er vektlegging av ulike aspekter av en tekst. Ifølge UNESCOs definisjon involverer ‘literacy’ å være i stand til å kommunisere. Et utfordrende område for fremmedspråklige elever (og selvsagt noen norskspråklige elever) kan være ortografi og grammatikk. Selvsagt kan en skriver være i stand til å kommunisere uten konsekvent bruk av korrekt ortografi og grammatikk. Et spørsmål jeg tror jeg kommer til å stille meg når jeg skal begynne å jobbe som norsklærer er i hvilken grad, hvordan, og i hvilke sammenhenger jeg skal gi tilbakemeldinger på og vurdere ortografi og grammatikk. En tommelfingerregel fra engelsk, faget jeg underviser i allerede, er å fokusere på kommunikasjonsforstyrrende feil. Men hva gjør man når det er en myriade av kommunikasjonsforstyrrende feil? Hvor begynner man? Og hva gjør man dersom eleven ikke har nevneverdige kommunikasjonsforstyrrende feil, men svært mange feil som ikke er kommunikasjonsforstyrrende? På nåværende tidspunkt har jeg ingen klare svar på disse spørsmålene, men jeg håper at jeg kan komme nærmere et svar gjennom dette studiet og samarbeid med andre norsklærere i de neste skoleårene.

En annen utfordring knyttet til ‘literacy’ er ulike referanserammer. I norskfaget arbeider man med ulike sjangre som dikt, noveller, romaner, leserinnlegg, bokanmeldelser, filmanmeldelser, rapporter og logger, både gjennom lesing, tolkning og produksjon av egne tekster. Kanskje spesielt i den videregående skolen har læreplanen innebygd en forventning om at elevene har noe kjennskap til disse sjangrene siden de har blitt eksponert for dem i grunnskolen. Alle elever mestrer ikke novelletolkning, men de fleste har sannsynligvis en idé om hva en novelle er. Dette er nødvendigvis ikke tilfelle for fremmedspråklige elever som ikke har gått i norsk grunnskole, og kanskje spesielt de som i tillegg har hatt begrensede muligheter til formell skolegang i hjemlandet. Videre er mye av litteraturen i norskfaget hentet fra en norsk eller nordisk litteraturkanon. Elever som har formell utdanning fra hjemlandet kan muligens føle at de har kunnskap om og ferdigheter innen andre sjangre, både muntlige og skriftlige, samt kjennskap til en annen litteraturkanon, men at de kommer til kort med denne kunnskapen og ferdighetene. Kanskje føler de også at denne kunnskapen ikke blir verdsatt i særlig grad siden det ligger delvis utenfor eller utenfor den norske læreplanen.

Like interessert som jeg er i mulige løsninger på disse utfordringene, er jeg interessert i mulighetene klasser med en blanding av fremmedspråklige elever og elever med norsk som morsmål gir. Hvordan kan man utnytte dette potensialet? Er det mulig å sammenlikne en typisk norsk eller vestlig sjanger med en sjanger fra en eller flere av elevenes hjemland? Man vil da sannsynligvis finne både likheter og ulikheter. Kan man forsøke å utnytte elevens kunnskap om og kompetanse i sitt morsmål? Jeg er overbevist om at det foregår mye godt arbeid innenfor dette området på alle årstrinn. Jeg ser fram til å lære mer om dette i studiet, og også til å få inspirasjon fra andre lærere når jeg begynner som norsklærer.